Topptur til Larstinden, Dovre

Dato: 10-11 aug 14
Distanse: 25,2 km
Tidsbruk: 10:20 (inkl. gåing, klatring og småpauser)
Larstind og Larseggen,sett fra eggen opp til Vesttoppen på Snøhetta

Larstind og Larseggen,sett fra eggen opp til Vesttoppen på Snøhetta

For en som foreløpig har nokså grunnleggende ferdigheter og erfaring innenfor klatring, og som derfor ikke er kompetent til å gi seg i kast med led-klatring og flertaulengders ruter på egenhånd, men som likevel hadde lyst til å gå på en topp som krever litt mer enn en spasertur, fant jeg ut at en passende utfordring på Dovrefjell, hvor familien som vanlig skulle tilbringe litt av sommerferien, måtte være Larstind! Et fjell som nok ikke er så mye besøkt, i hvert fall ikke sammenlignet med hordene som går på Snøhetta, men det har vel kanskje sammenheng med at de fleste har hørt at man må bruke tau en kort bit for å komme opp, og så er det jo en lang anmarsj i tillegg. Nå har jeg riktignok sett rapporter fra folk som har gått opp uten sikringsmidler i det hele tatt, men for min egen del ville jeg ha vært nokså ukomfortabel med det.

Turbeskrivelser på nettet, både her og andre steder, ble studert nøye, og var til stor hjelp. Jeg skjønte at turen Snøheim – Larstind – Snøheim var lang, og at det kunne bli vanskelig å rekke mellom første skyttelbuss opp til Snøheim og siste ned, så en overnatting enten inne i fjellet eller på Snøheim syntes å være nødvendig for å slippe tidspress når man skulle fikle med tau og slynger underveis. Når yngstemann Jon på 16, etter å ha stått på Vesttoppen av Snøhetta noen dager tidligere og bemerket hvor «sykt langt» det så ut å gå inn til Larstind, likevel sa seg villig til å bli med, falt valget på det første, for da ble vi to til å bære på telt og utstyr. Og med bare dagsturer i fjellet på merrittlisten de siste årene, passet det jo også bra å prøve ut konseptet med å bære tungt, overleve på frysetørret mat og oppholde seg utenfor mobildekning et døgn!

På vei inn Storstyggsvånådalen, med Svånåtindene i bakgrunnen

På vei inn Storstyggsvånådalen, med Svånåtindene i bakgrunnen

Vi tok første bussen fra Hjerkinnhus opp til Snøheim, fylte drikkeblærene med vann, og la i vei på den T-merkede stien som går rundt Snøhetta på vestsiden mot Åmotdalshytta. En del vind fra sør denne dagen, og den ble ikke mindre da vi rundet hjørnet og kom inn i dalen mellom Snøhetta og Svånåtindene, som visstnok heter Storstyggsvånådalen (selv om Kartverket tilsynelatende mener at denne dalen ikke fortjener å hete noe som helst). Venturi-effekten, som opptrer fordi eneste måten å få presset masse luft gjennom en trang passasje på er å øke farten på lufta, er merkbar og beryktet inne i denne dalen. Litt forbi det første vannet fant vi en plass hvor bakken så ut til å være egnet som teltplass, og som lå bak en stor stein som vi tenkte kanskje ville gi litt le (noe den selvsagt ikke gjorde, spesielt ikke neste morgen da vinden hadde snudd…), Vi satte opp teltet, laget en liten «grunnmur» med steiner oppå teltduken langs bakken i håp om at teltet ikke ville blåse bort, hev inn alt fra sekkene som ikke var nødvendig for toppstøtet, og trasket videre innover dalen, som bare blir mer og mer «urete» og vanskelig å gå jo lenger inn man kommer.

Enden av Storstyggsvånådalen omkranses av en portal med Langvasstind til venstre og Larstind til høyre

Enden av Storstyggsvånådalen omkranses av en portal med Langvasstind til venstre og Larstind til høyre

P.g.a. vinden og usikkerhet m.h.t. til om skyene ville holde seg over toppene, hadde vi egentlig ikke tatt den endelige avgjørelsen om å bestige Larstind ennå, eller kanskje en av de andre toppene der inne i stedet, men da vi var midtveis langs det siste vannet og det fortsatt var lettskyet med en del sol, og junior mente at når han først hadde gått så langt så skulle han jaggu opp på toppen, så tok vi av stien i enden av det siste vannet og begynte klyvingen i den grove ura oppover mot Larstind. Gamlefar trodde han var i relativt god form etter å ha trent i motbakker hele våren og sommeren, men ble fullstendig most av junior på vei opp.

Etter å ha nådd opp på eggen på Nordre Larstind, tok vi relativt tidlig av ned på høyresiden (vestsiden), ettersom vi hadde lest at det var noen utfordringer underveis oppe på eggen bortover, og at vestflanken var veien å satse på. Jeg syntes vi havnet litt vel langt ned inne i mellom, og det fortonte seg tidvis litt småskummelt, men da vi nærmet oss kløften mellom Nordre Larstind og hovedtoppen, arbeidet vi oss opp på eggen igjen. Oppe på platået over kløften ble vi stående og klø oss i hodet, for det så ut til å være alt for langt ned for å henge 30-meterstauet vårt dobbelt, og man måtte dessuten over en avsats på vei ned, som tauet ville ha blitt liggende å gnage mot når vi skulle klatre opp igjen. Men etterhvert fant vi ut at man kunne klyve forsiktig ned litt til høyre (sett med nesa i retning hovedtoppen) til en avsats hvorfra veggen gikk loddrett ned i kløften, og hvor tauet vårt åpenbart ville være langt nok. Sekkene la vi igjen oppe på toppen. Junior var ytterst skeptisk til opphavets kompetanse med hensyn til å lage standplass, men etter å ha lagt tre slynger rundt hver sin forskjellige steinblokk, og to karabinere liggende med åpningen hver sin vei i senterpunktet, ble forankringen godkjent, og vi rappellerte ned i kløften. Vi hadde lest at vi ikke trengte noe tau for å komme videre opp til toppen, og lot det derfor henge.

Det rapelleres ned i kløften som må forseres for å komme over fra nordtoppen til hovedtoppen

Det rapelleres ned i kløften som må forseres for å komme over fra nordtoppen til hovedtoppen

Vel nede i kløften stod vi rett ved Larstind’s attraksjon, den berømte toetasjers tunellen man må gjennom for å komme videre. I nordenden er det høyt opp til det øverste tunell-løpet, mens det nederste bare er å spasere inn i, og har full ståhøyde og vel så det. Litt smal, men ellers helt uproblematisk å gå gjennom, selv med undertegnedes anlegg for klaustrofobi.

Videre oppstigning til Larstind starter umiddelbart etter å ha kommet ut på den andre siden, og i begynnelsen innebærer det bratt og litt utsatt klyving oppover en smal rygg. Det er imidlertid ikke vanskelig klatring på noen måte, og gode tak finnes hele veien. Etter hvert blir det både bredere og slakere, til man til slutt kommer opp på den forholdsvis flate og store toppen. Her blåste det faktisk mindre enn nede i dalen, som en bekreftelse på den omtalte venturi-effekten gjennom Storstyggsvånådalen (vi hørte seinere at det hadde vært vindstille på Snøhetta på samme tid!). Og en fantastisk utsikt!

På toppen, med Langvasstindene i bakgrunnen

På toppen, med Langvasstindene i bakgrunnen

Etter obligatoriske selfies, bilder i alle himmelretninger og av bein dinglende utfor kanten, gikk vi ned samme vei som vi kom. Veldig forsiktig etterhvert som vi kom ned på de bratte partiene, men uten noen vesentlige problemer. Rett før vi var nede ved steinblokken med tunellene, kunne vi se ned i renna som går ned på vestsiden mellom hovedtoppen og nordtoppen, og alle tanker om kanskje å kunne ta snarveien ned gjennom denne ble umiddelbart forkastet. Det er snø øverst i renna, sannsynligvis mye mindre enn vanlig etter den varme sommeren riktignok, men fortsatt slik at man sikkert ville trenge både stegjern, isøks og tau, det er svært bratt, og rasfarlig hele året. Det var en skredulykke med fatalt utfall her en vinter på 90-tallet, og i tillegg har vi lest om folk som har opplevd store steinblokker komme dundrende nedover renna midt på sommeren.

På vei tilbake inn i tunellen

På vei tilbake inn i tunellen

Tilbake i kløften så det veldig greit ut å klatre opp igjen et par meter til høyre (øst) for der vi kom ned i rappellen, for deretter å traversere bort til standplassen, og med tauet allerede hengende der ble det jo enkel topptauing. Jeg klatret opp først, mens junior sikret nedenfra, bandt meg inn i standplassen, og sikret deretter junior opp. Veldig greit (ikke noe behov for klatresko), og med veldig gode tak langs den lille traversen. Klatregraden kan vel neppe være mer enn 3.

Så var det bare å samle sammen utstyr og sekker, og gå stort sett akkurat den samme veien ned. Men neste gang kunne jeg tenkt meg å prøve oppe på eggen på tilbakeveien, for det kunne det se ut til at man da for det meste skulle opp for å forsere de små stupene på et par meter, og ikke ned, og da virker det jo ikke så skummelt (om man skulle få behov for å sikre litt underveis, er det vel mulig man trenger noen kiler, noe vi ikke hadde med). Ned den grove ura mot dalen er det mye løs stein, og den mer forsiktige eldre ble igjen hengende etter den yngre. Turen nedover dalen er seig, ettersom «stien» består av veldig mye steinur også på flat mark, og etterhvert som vi nærmet oss leirplassen var vi litt spente på om en moskusflokk kanskje kunne ha funnet ut at nettopp dette var et fint sted å tilbringe natta. Det var det heldigvis ikke, og det var utrolig godt å ha et telt som stod ferdig oppslått – uten å ha blåst bort!

Snøheim dukker opp over siste bakkektopp. Lave skyer / tåke denne dagen, etter overnatting inne i Storstyggsvånådalen.

Snøheim dukker opp over siste bakkektopp. Lave skyer / tåke denne dagen, etter overnatting inne i Storstyggsvånådalen.

Neste morgen var det like mye vind, men den andre veien, og i tillegg tåke og skyer som drev forbi, og derved et vær som ville ha gjort det helt uaktuelt å bestige noen topp, så vi hadde tross litt vind vært heldige med forholdene dagen før. Vi pakket sammen sakene, gikk tilbake til Snøheim, og kom frem rett før regnværet startet. For seint til å få noen frokost, men en kaffekopp og Kvikk-Lunsj smakte fortreffelig det og!

Oppsummert ble det en fantastisk tur i et spektakulært landskap, og Larstind viste seg å være et akkurat passe prosjekt for oss med bare grunnleggende klatrekunnskaper, og som ikke krevde et halvt tonn med sikringsutstyr.

Utstyr: Jeg har gått mye på fjellet i lave hiking-sko, og syntes det har fungert bra, men på denne turen er jeg glad for at jeg hadde anskaffet et par halvhøye og lette topptur-støvler! Den ekstra støtten for anklene kommer godt med i alle de grove urene som må forseres. Av klatreutstyr hadde vi hver vår sele, taubrems, klemknute og to skrukarabinere. I tillegg et 30-meters tau, samt noen slynger og karabinere for å lage standplass. Hadde det vært vått, ville jeg nok ha hatt med litt mer utstyr (bl.a. kiler), for å kunne gå på løpende sikringer langs noen av de mer utsatte partiene.

Vis stort kart

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Search