Topptur på Dovrefjell med innslag av klatring

Distanse: 25 km

Turgradering (i.h.t. retn.linjer i Merkehåndboka): Ekspert

Høydeforskjell: 634 m

Klatregrad: 3-

Merknader: Tau og klatreutstyr anbefalt. Kan bli knapp tid mellom første skyttelbuss opp og siste ned, overnatting bør derfor vurderes.

Lenker:
Skyttelbuss / Ferdselsrestriksjoner Snøheimvegen – Forsvarsbygg
Snøheim – DNT
Larstinden – Peakbook.org
Nørdre Larstinden – Peakbook.org

Høydeprofil Snøheim - Larstinden

Høydeprofil Snøheim – Larstinden

Larstind og Larseggen,sett fra eggen opp til Vesttoppen på Snøhetta

Bestigning av Larstinden, som ligger i forlengelsen av ryggen fra Vesttoppen på Snøhetta, innebærer en liten bit hvor man bør bruke tau og klatreutstyr, men krever ikke mer enn grunnleggende ferdigheter. Det er derfor en flott og passende utfordring for de som har lyst til å gå en topptur som er litt mer enn en spasertur, men som likevel er enkel og grei klatremessig.

Normalveien opp til Larstind går fra innerst inne i Storstyggsvånådalen, opp ura til Larseggen, slik at man først kommer opp på Nørdre Larstind, for så å ta seg videre sørover til hovedtoppen. Klatringen består av en kort rappell ned i kløften mellom Nørdre Larstind og hovedtoppen, hvor man lar tauet henge, for så å bruke det for å klatre (grad 3-) på topptau opp igjen på tilbakeveien. Det man derfor må beherske er å lage et rappellfeste ved hjelp av slynger rundt noen steinblokker, rappellering og sikring på topptau nedenfra og fra toppen. Ønsker man å sikre på løpende forankringer over de noe utsatte partiene ellers (for eksempel om det er vått fjell), må man selvsagt ha med mer utstyr, og kunne bruke naturlige sikringer.

Returen går via samme rute. Hvis man velger å bruke skyttelbussen opp til Snøheim (DNT, betjent), og starte turen her, bør man vurdere å legge inn en overnatting på hytta eller i telt, ettersom det er en lang tur (25 km tur-retur), og det derfor kan bli knapp tid mellom første buss opp til Snøheim og siste tilbake (9 timer 45 min.).

På vei inn Storstyggsvånådalen, med Svånåtindene i bakgrunnen

Med Snøheim som utgangspunkt, følger man T-merket sti som tar av mot Åmotdalshytta fra turveien på vestsiden av tjernet ved Snøheim, og følger denne hele veien langs sør- og vestsiden av Snøhetta, til man kommer innerst inne i Storstyggsvånådalen. Ved enden av det siste vannet (vann 1642), forlater man stien og tar av til høyre oppover i ura mot Larseggen.

Når man nærmer seg toppen av Nørdre Larstind, er det vanlig å gå litt ned i siden til høyre (vestsiden), ettersom det finnes noen utfordringer med små stup / kløfter på et par-tre meter om man følger eggen hele veien til kløften. Vær imidlertid oppmerksom på at det er noen litt utsatte partier over mindre sva nede i vestsiden. Er det vått føre, kan det kanskje derfor være bedre å gå over eggen, og heller bruke tau for å forsere de små hindringene her.

Før kløften mellom Larseggen og hovedtoppen begynner man å gå oppover mot eggen igjen. Ved enden av denne ser det høyt ut ned til kløften, og evt. tau herfra blir liggende over en hylle (som det vil gnisse mot når det seinere skal brukes som topptau). Herfra kan man imidlertid klyve forsiktig ned litt til høyre (sørvest) til en avsats hvorfra veggen går loddrett ned i kløften, og hvor høyden ikke er større enn at et 30-meters tau er mer enn nok for å henges dobbelt ned til bunnen. Her finnes det også steinblokker man kan legge slynger rundt, med muligheter for å lage opptil tre uavhengige forankringer om man ønsker. Herfra rappellerer man ned i kløften. I utgangspunktet behøver man ikke tauet videre opp til toppen, så hvis man lar det henge igjen, kan man klatre enkelt og trygt på topptau på tilbakeveien. Om man velger å dra ned tauet for å bruke det på løpende sikringer videre opp til Larstinden, må man selvsagt klatre på led tilbake igjen, men det er ikke vanskeligere enn at enkelte velger å klatre opp igjen her uten bruk av tau.

Tunellen gjennom den store steinblokken, som man må gjennom for å komme opp fra kløften til hovedtoppen

Vel nede i kløften står man rett ved Larstindens lille attraksjon, den berømte to-etasjers tunellen gjennom en stor steinblokk, som må benyttes for å komme videre. I nordenden er det høyt opp til det øverste tunell-løpet, mens det nederste bare er å spasere inn i, og har full ståhøyde og vel så det. Litt smal, men ellers helt uproblematisk å gå gjennom, selv med klaustrofobiske anlegg…

Videre oppstigning til Larstinden starter umiddelbart etter å ha kommet ut på den andre siden, og i begynnelsen innebærer det bratt og litt utsatt klyving oppover en smal rygg. Det er imidlertid ikke vanskelig klatring på noen måte, og gode tak finnes hele veien. Etterhvert blir det både bredere og slakere, til man til slutt kommer opp på den forholdsvis flate og store toppen. Herfra er det bare å nyte den fantastiske utsikten mot bl.a. Snøhetta i øst, Storstyggsvånådalen i sør og Langvasstindene i vest.

Returen går samme vei som opp. Rett før man er nede ved steinblokken med tunellene, kan man se ned i renna som går ned på vestsiden mellom hovedtoppen og nordtoppen. Denne kan kanskje friste som snarvei, og det er da også noen som benytter denne både opp og ned. Man skal imidlertid være oppmerksom på at den er svært bratt, det er snø øverst i renna (som kan fordre stegjern, isøks og tau), og sist men ikke minst er det rasfarlig her! Det var en skredulykke med fatalt utfall her en vinter på 90-tallet, men i tillegg er det også folk som har opplevd store steinblokker komme dundrende nedover renna sommerstid (sansynligvis farligst etter nedbørsperioder). Gjennom steinblokken bør man igjen velge nederste tunnelløp, for ikke å ende opp flere meter over bakken i andre enden.

På vei ned fra hovedtoppen, med kløften og Nørdre Larstind foran oss. Tauet henger igjen fra rappellen, og gjør det trygt å klatre oppp igjen på topptau.

Tilbake i kløften er det veldig greit å klatre opp igjen et par meter til høyre (øst) for der man rappellerte ned, for deretter å traversere bort til standplassen. Man behøver ikke klatresko, og det er gode tak langs den lille traversen. På returen videre over Larseggen går man enten samme vei nede i vestflanken, eller man kan prøve seg over hele eggen. Hvis man velger det siste, er det muligens enklere enn på vei til, ettersom man for det meste da skal opp over hindringen, som gjerne føles enklere enn å klyve ned. Videre er det samme vei ned den grove ura og ut dalen mot Snøheim.

Utstyr: P.g.a. mye grov ur, både i lia opp mot Larstinden og på flat mark gjennom Storstyggsvåndalen, anbefales fottøy med ankelstøtte, fremfor lave hiking-sko, slik at det er mindre sjanse for å trå over mens man befinner seg langt inne i fjellet. Av klatreutstyr behøver hver person klatresele, taubrems, klemknute og to skrukarabinere. I tillegg trengs et 30-meters tau, samt noen slynger og karabinere for å lage standplass. Ønsker man å forsere de noe utsatte partiene på løpende sikringer, behøver man selvsagt mer utstyr, som kiler, flere karabinere og slynger, og eventuelt lenger tau hvis man er mange.

PS. En populær klatretur til Larstinden er over eggen fra Vesttoppen på Snøhetta og opp på sørsiden av Larstinden. Dette blir imidlertid mer fjellklatring over flere taulengder.

Search